Kategoriarkiv: Ukategorisert

GRUK og dragehoder

«Se den utsikten, og alle båtene!», sier samboer, men jeg har nesa ned i blomsterhavet. Hvorfor se opp, når man akkurat nå kan få audiens hos noen av de vakreste blomstene Oslofjorden har å by på? Vi er på Konglungen og Spirodden, egentlig for å bade, men naturreservatet bjudar på, og er som vakrest akkurat på disse St.hanstider. Nå blomstrer den ene rødlistede arten etter den andre, og store deler av odden utgjør naturtypen med det klingende navnet «åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone». Puh. På kartleggermunne går den bare for «GRUK». Den finnes ofte der det er naturlig å sette seg – lite jordsmonn – til og med noe bart berg – og ingen trær eller buskas – altså perfekt for et piknikteppe eller solmadrass. Den sterkt truede naturtypen har mesteparten av utbredelsen sin på odder, holmer, øyer og skjær i indre Oslofjord og den er så sjelden at den har status som såkalt «utvalgt» naturtype. Det vil si at den, som en av bare åtte naturtyper, er omfattet av en egen forskrift etter naturmangfoldloven. Naturtypen er truet av gjengroing, fremmede arter, slitasje fra menneskeferdsel, og ikke minst, av stort utbyggingspress.  

Denne junidagen blomstrer bl.a. dragehode, kanskje den gjeveste av dem alle i GRUK’en, en dypblå raritet som er kategorisert som «sårbar» på Norsk rødliste for arter 2021. Den kan være vanskelig å få øye på når den ikke blomstrer, men i dag står den rank i en hel (gj)eng, og innimellom står også andre arter som har fått den tvilsomme ære av å havne på rødlista; knollmjødurt, aksveronika, snau bergskrinneblom, flekkgrisøre og nakkebær. Artene som vokser her er virkelig spesialister, de må tåle litt saltsprut, være glad i mye lys, trenger ikke så tykt jordsmonn og de eeeelsker kalk.

Som tidligere kartlegger og konsulent var jeg så heldig å få være med Norsk institutt for naturforskning (NINA) på kartlegging av denne naturtypen over flere år i forbindelse med Miljødirektoratet sitt overvåkingsprogram. (Resultatene fra den første 4-årige perioden har nettopp blitt publisert i en NINA-rapport, se gjerne her!) Etter å ha brukt timevis på å finkjemme 1×1 m-ruter etter alle arter, ned til de minste frøplanter, banker derfor hjertet litt ekstra for GRUK-en og alle artene her.

Så, er du ute og bader og soler deg de neste dagene, om det er på Huk, Bleikøya, Hovedøya, Fornebu, Malmøya, Nesøy, Konglungen eller en rekke andre steder, se deg litt rundt der du planter madrassen din, du er faktisk vitne til en blomsterparkt i verdensklasse!

Mer enn (f)nokk frø

«Mamma, det snør!», utbryter 6-åringen når hun ser ut av vinduet i 5. etg. denne junimorgenen. Og jeg måtte riktignok blunke en ekstra gang, for der ute fløy det tusenvis av små og store frøfnugg. Ikke døllt dalende som snø, men i meditative meandrerende mønster opp og ned i luftsøylen, noen alene, de fleste i fnokkflokk.

En tur på lekeplassen i Stensparken senere på dagen forklarte mysteriet. Parken som er etablert på en høyde i byen har trær som er eldre enn de fleste av bygningene rundt. Forbauselsen var stor da vi skjønte at ett eneste tre sto for den enorme frøproduksjonen med kilometerradius. En kjempepoppel nede ved Fagerborg kirke var dekket i hvite lange rakler som frigjorde mengder med frø, alle forsynt med sin egen fallskjerm i form av ultralette ullhår. Treet er navngitt etter nettopp disse forseggjorte frøene, hvor «trichocarpa» på latin betyr «hårete frukt», og på engelsk «black cottonwood».

Senere på dagen kom regnet. Men frøene er ikke bare flyvedyktige, de er visstnok også flytedyktige, og vaskes nå med de kraftige regnskyllene kanskje enda lengre avstander enn de hadde kunnet sveve. Det er bare å bøye seg i hatten for fnokk en imponerende strategi.

Seilersommer

Noen naturlige milepæler er vakrere enn andre. Og tårnseilerens ankomst er en merkedag på min imaginære primstav. De lyse skrikene kan ikke forveksles med noe annet her inne i kvadraturen på Majorstua, hvor de etablerer reir med halsbrekkende utsikt oppunder takmønene på de gamle bygårdene. Suverene seilere som med vindstrømmenes velsignelse angivelig kan gjøre «alt» i lufta – spise, sove, til og med parre seg – med landkjenning kun når de skal overlevere insekter til sine små i reirene. I dag er tårnseileren nær truet på Norsk rødliste for arter fra 2021. Nymotens arkitektur og bygningsstandarder kan visstnok ha noe av skylda for nedgangen i de europeiske bestandene, vi bygger rett og slett ikke bygninger lengre som egner seg til seilerhekking.

Tårnseilerens skrik er det nærmeste jeg kommer barndommens sommernostalgi i Kragerø. En by full av gamle hvite trehus med møner ment for hekking. Lukker jeg øynene er jeg tilbake på mormors loft hvor vi forsøkte å sove gjennom tropenetter i blomstrete nystrøket sengetøy og med seilerens musikk utenfor gamle vinduer på vidt gap. I godværet ser man så vidt snurten av de snertne vingespissene når de elegant seiler langt der oppe i blå silhuett. Når lavtrykket kommer og insektene flyr lavere, trekker tårnseileren etter, og skrikene er nesten som et værvarsel å regne.

Denne uka kom de til Vibes gate. Mai-sommeren lokket på dem med lange, lyse og varme insektdager og -netter. Ikke så mange av dem foreløpig, de blir flere i løpet av de neste ukene, men lyden er umiskjennelig. Endelig seilersommer ❤