«Mamma, det snør!», utbryter 6-åringen når hun ser ut av vinduet i 5. etg. denne junimorgenen. Og jeg måtte riktignok blunke en ekstra gang, for der ute fløy det tusenvis av små og store frøfnugg. Ikke døllt dalende som snø, men i meditative meandrerende mønster opp og ned i luftsøylen, noen alene, de fleste i fnokkflokk.

En tur på lekeplassen i Stensparken senere på dagen forklarte mysteriet. Parken som er etablert på en høyde i byen har trær som er eldre enn de fleste av bygningene rundt. Forbauselsen var stor da vi skjønte at ett eneste tre sto for den enorme frøproduksjonen med kilometerradius. En kjempepoppel nede ved Fagerborg kirke var dekket i hvite lange rakler som frigjorde mengder med frø, alle forsynt med sin egen fallskjerm i form av ultralette ullhår. Treet er navngitt etter nettopp disse forseggjorte frøene, hvor «trichocarpa» på latin betyr «hårete frukt», og på engelsk «black cottonwood».

Senere på dagen kom regnet. Men frøene er ikke bare flyvedyktige, de er visstnok også flytedyktige, og vaskes nå med de kraftige regnskyllene kanskje enda lengre avstander enn de hadde kunnet sveve. Det er bare å bøye seg i hatten for fnokk en imponerende strategi.