Noen naturlige milepæler er vakrere enn andre. Og tårnseilerens ankomst er en merkedag på min imaginære primstav. De lyse skrikene kan ikke forveksles med noe annet her inne i kvadraturen på Majorstua, hvor de etablerer reir med halsbrekkende utsikt oppunder takmønene på de gamle bygårdene. Suverene seilere som med vindstrømmenes velsignelse angivelig kan gjøre «alt» i lufta – spise, sove, til og med parre seg – med landkjenning kun når de skal overlevere insekter til sine små i reirene. I dag er tårnseileren nær truet på Norsk rødliste for arter fra 2021. Nymotens arkitektur og bygningsstandarder kan visstnok ha noe av skylda for nedgangen i de europeiske bestandene, vi bygger rett og slett ikke bygninger lengre som egner seg til seilerhekking.

Tårnseilerens skrik er det nærmeste jeg kommer barndommens sommernostalgi i Kragerø. En by full av gamle hvite trehus med møner ment for hekking. Lukker jeg øynene er jeg tilbake på mormors loft hvor vi forsøkte å sove gjennom tropenetter i blomstrete nystrøket sengetøy og med seilerens musikk utenfor gamle vinduer på vidt gap. I godværet ser man så vidt snurten av de snertne vingespissene når de elegant seiler langt der oppe i blå silhuett. Når lavtrykket kommer og insektene flyr lavere, trekker tårnseileren etter, og skrikene er nesten som et værvarsel å regne.

Denne uka kom de til Vibes gate. Mai-sommeren lokket på dem med lange, lyse og varme insektdager og -netter. Ikke så mange av dem foreløpig, de blir flere i løpet av de neste ukene, men lyden er umiskjennelig. Endelig seilersommer ❤